(Dagbladet 19.09.01)
Inger Anne Olsen gjør det tindrende klart i sin forbilledlige helside 25 i Aftenposten. Tusenvis av døvblinde norske ungdommer ledes stumt til oppvaskbenken uten å kny. Skolen tar dem ved nesen og Opplæringslova gjelder visst bare for gode nordmenn. Norskfødte minoritetsbarn kan ikke norsk etter endt grunnskole, de dropper videregående og på universitetet er alle hvite. De vet ikke hva det betyr å være døv, blind og stum før de oppdager det, i yrkeslivet. Det er ikke noe nytt, selvfølgelig, det er bare så innmari godt sagt. Applaus for Aftenposten.
Avisen spør også hvorfor, men får ingen svar. Svarene kommer her. Dette er nemlig gammel viten. Norske barn skal ha opplæring i samsvar med evner og forutsetninger. Én av de forutsetningene er – overraskende for mange – kjennskap til undervisningsspråket, altså norsk. Kan du ikke nok norsk, skal du etter Opplæringslovas forskrift §24-1 ha morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særlig norskopplæring helt til du kan språket så godt at du har utbytte av undervisningen på linje med oss andre. Kommunens, in casu rektors beslutning om å gi eller ikke gi slik hjelp er et enkeltvedtak etter Forvaltningsloven av 1967. Noblesse oblige. Den beslutningen kan derfor ankes til Staten, som beredvillig gir klager medhold hvis han ikke kan nok norsk, altså så godt som oss andre. Alle foreldre som frykter at deres barn henger etter i skolen på grunn av svake norskkunnskaper, har i praksis mulighet til å få sin sak prøvet og støttet av Staten når Kommunen er gjenstridig. Problemet er at ingen klager, i landet hvor alle sutrer.
Uansett alder tar det i gjennomsnitt tre år å lære et flytende og velklingende daglignorsk, brukbart i de fleste daglige gjøremål. Om du er så heldig å få noen hjelp i det hele tatt, og mange får ikke det, for eksempel i Oslo og Bærum, så opphører den hjelpen den dagen læreren og rektor mener du snakker bra norsk. Det mener de etter tre år, om ikke før, når du snakker flytende. Vi kaster ikke bort skattekronene på dem som snakker flytende norsk! Men denne velklingende treårsnorsken er svikefull. Den inneholder bare et par-tre tusen ord, tre-fire av våre åtte verbtider og kanskje halvparten av preposisjonene, pronomenene og konjunksjonene. Treårsnorsken er komplett utilstrekkelig hvis du vil forstå den såkalte kateterundervisningen på linje med oss andre. Det tar nemlig i gjennomsnitt fem til ni år å lære norsk så godt at du skjønner hva læreren sier og hva det står i boken, forutsatt at du i de fem til ni årene har nytt godt av den hjelpen forskriften foreskriver. Hvis du ikke får den hjelpen så lenge du trenger den, og det gjør du ikke, så lærer du aldri den norsken som kreves i videregående og på universitetet. Tusenvis av friske norske barn er altså effektivt utestengt fra høyere utdanning av kommunal, offentlig diskriminering. Dette har vært kjent i internasjonal forskning i snart 25 år, og er ikke engang omstridt.
Det sier seg selv: Hvis du i tillegg til fagene på egenhånd også må lære deg undervisningsspråket, så er du fradømt høyere utdanning. Da trenger du nemlig hjelp. Hjelp til å ta vare på morsmålet – om du er så heldig at du har et; det går nemlig fort tapt – for det du kan på morsmålet, overfører du lett til andrespråket. Ordet for døvstum, for eksempel. Du trenger morsmålstøtte i fagundervisningen, for at du og læreren skal forstå hverandre og for at du skal forstå faget. Og du trenger formell norskopplæring, nedfelt i en egen læreplan av Staten. Disse tre tiltakene trenger du i fem til ni år, inntil du kan norsk like bra som oss andre og kan nyttiggjøre deg opplæringen på linje med oss uten hjelpetiltak.
Men det vet ikke foreldrene og det vet ikke rektor. Han vil iallfall ikke være ved det, og han unnlater følgelig å opplyse om det. Han opplyser heller ikke om klageretten. Derfor er det ingen som klager. Du tas ved nesen og ledes til oppvaskbenken. Departementet vet det selvfølgelig, som har forberedt loven og gitt forskriften. Stortinget også, siden det har vedtatt begge deler. Når foreldrene oppdager det, og det kan vel ennå ta en stund, så får advokatene mye å gjøre og millionene vil rulle i endeløse erstatningssaker om bortkastet skolegang og sløsing med gode hoder. Moralen er: Hvis rektor nekter deg tiltak etter §24-1, morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og Norsk som andrespråk, så skal du klage til Statens utdanningskontor i fylket der du bor. Da skal rektor etter loven få så hatten passer. Hvis Staten støtter rektor, og det skjer i noen fylker, skal du gå til rettssak, for dommeren står over både Staten og Kommunen. Hun vil hjelpe deg.